Med røtter tilbake til 1919, er Skarpnes norges eldste taksteinsbedrift.
I snart hundre år har bedriften vokst fra å være et lite lokalt støperi til å bli en moderne, automatisert industribedrift.

STILIG STAND. En messe på Sørlandet ca. 1910.
STILIG STAND. En messe på Sørlandet ca. 1910.

Skarpnes ligger nær utløpet av Nidelva. Der elva deler seg med ett utløp til Arendal og det andre til havet.  Allerede under kong Christian VI ble det vi kan kalle en av Arendals første industribedrifter etablert her i form av et teglverk. Siden den gang har det kontinuerlig blitt produsert byggevarer her. Først i form av teglprodukter av forskjellig art og senere i betong.

Taktekke i form av tegl eller betong har hele tiden vært  produsert her og Skarpnes har fortsatt produksjonen av den  klassiske enkelkrummen her.

Årsaken til at akkurat denne produksjonen er sterkt knyttet til Skarpnes, er naturlige forekomster av leire og sand, og den mest brukte transportåren på den tiden, nemlig sjøen. Det kom faktisk ikke ordentlig vei før på 1930 tallet.

Det var et yrende liv på elva med rutebåter, tømmerfløting, sagbruk, tremasseproduksjon, malmuttak, båtproduksjon og ikke minst produksjon av takstein.

I 1738 startet Harald Groll teglverk på Skarpnesmoen. Groll var en foretaksmann. Mens han bodde i Vrengen oppdaget han store forekomster og uvanlig god leire på Skarpnes. På den bakgrunn startet han teglverk.  

I 1919 ble Skarpnes Cementstøperi bygget. To år senere kommer Sigvart Kristian Tveite sammen med sin far Jens den lange veien fra Hægeland for å overta driften. Sigvart kjøpte bedriften for 40.000 kroner.

I 1956 ble den første taksteinmaskinen montert på Skarpnes. Helt siden oppstarten hadde de ansatte strøket takstein for hånd – 400-500 stein om dagen.  

I 1976 var produksjonskapasiteten økt til 10.000 takstein om dagen. Blanderposessen og produksjonen ble helautomatisert.        

6. september 1989 – den mest betydningsfulle merkedagen i Skarpnes historie. Da ble et av europas  mest morderne taksteinsfabrikker etablert i Grimstad – det er den fortsatt.